Post-pregnancy

by Line

Where to begin? Kasper was born August 20th. at 14:13, was 47 centimeters long (short) and weighed 3410 kilos. That was 10 days ago, and I must admit that my head is all over but where it needs to be, so I have decided to write some posts in Norwegian, simply because I feel I need to share some feelings to get it out of my system, and I can’t seem to do that in English at the moment. I’ll try to summarize every post, but I can’t promise anything (google translate is fun fun fun, hint-hint). 

Jeg er ikke noe glad i babyer, har egentlig aldri vært det. Derfor har jeg gruet meg til denne delen av det å ha unger i mange måneder allerede, og det hjelper ikke at guttungen ikke spiser så mye som han trenger, og fortsatt ikke har gått opp i vekt. Amming er heller ikke det enkleste i verden, og melkespreng og tette melkeganger er noe av det verste jeg har vært borti. Så har vi morsfølelsen. Hvor blei det av den? Jeg trodde den skulle komme så fort ungen var ute og man så han/henne og alt skulle være rosenrødt og slitsomt og våkenetter? Slitsomt skal jeg ikke nekte for at det er, men jeg klarer meg med lite søvn. Det som tar motet fra meg er vonde bryster og det med maten, og det faktum at jeg ikke føler noe tilknyttning i det hele tatt. Jada, han er søt nok han, men hvorfor må jeg styre så mye med alt det her?

Sånt skal man vel ikke si offentlig heller, i frykt for at de står på døra klare til å sjekke om man faktisk er i stand til å være en god mor. Og det er jeg ganske sikker på at jeg skal klare ganske bra, jeg trøkker i han mat hver andre time, akkurat sånn som helsesøster sier, og jeg gir han nærhet og kos, jeg skifter bleier og jeg prøver å gjøre så han har det fint – men jeg føler ikke veldig mye glede oppe i det hele. Akkurat nå, så føles det slik ut: det var ikke verdt det, det er ikke koselig og jeg skulle så gjerne brukt angreknappen. Og jeg skulle ikke bare angra han, jeg skulle angra bekjentskapet som førte til han også, for jeg er ganske sikker på at fødselen resulterte i et skikkelig tilbakefall og jeg satt rett i fornektelsen igjen. Nå nærmer jeg meg vel sinne og følelsen av å være en skikkelig idiot igjen, og snart så tenker jeg depresjonen setter inn for fullt.

Jeg håper jeg kan bruke staheten min til noe godt i denne situasjonen, jeg klarte tross alt en hel fødsel med nesten bare pusting, for lystgassen gjorde meg rørete og epidural skulle jeg ikke ha. Jeg burde klare meg gjennom et par måneder med spebarn også, det kan da ikke være så ille. Men det har bare gått ti dager, og selv om det er enklere nå enn det var da, så er det fortsatt tilnærmet helt grusomt. Jeg liker det ikke, ikke i det hele tatt. Gjør det meg til en dårlig person?

There is really nothing nice to say, I don’t even want to translate it, because that will make me feel like a bad mother in English too. 

Advertisements