Anger

by Line

Jeg er så sinna. Dødsirritert. Fly forbanna. Jeg er sint på alle som tror at Robin og jeg er i et forhold, kommer til å bli det eller noen gang har vært det. Jeg er sint på Robin fordi han ikke er villig til å legge en kvart sjanse i å få noe som helst av dette til å fungere som et forhold. Jeg er sint på meg selv fordi jeg igjen har latt hjernen gå sine egne veier og håpe på noe som aldri kommer til å skje. Jeg er så sint at jeg skjelver, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av det. Aller helst skulle jeg stått og kasta tallerkener i bakken, kun for å få ut litt aggresjon. Aller mest er jeg sint på Robin, uten at jeg helt kan forklare hvorfor, jeg er bare sint, sint, sint. Og det som gjør meg enda mer sint er at han kommer til å lese dette, uten å forstå hvorfor han heller. Halvparten av grunnen til at jeg skriver dette er selvfølgelig for å få han til å bli sint også, mens den andre halvparten er for å få ut sinne uten at det går utover noen (selv om jeg kanskje ikke har lykkes helt med det).

Jeg er sint på verden, sint fordi jeg klarte å havne i en situasjon hvor jeg følte jeg måtte ta de valgene jeg tok. For jeg har aldri angret på at jeg valgte å beholde lille Kasper. Jeg angrer på handlingene som førte til han, jeg angrer på dumheten, naiviteten og alt annet rundt, men jeg angrer ikke på at jeg ikke tok abort. Jeg er sint på hele historien, sint på valgene fra fire år siden, sint på alt som har skjedd og dumme valg jeg har tatt, sint fordi jeg har latt meg selv håpe på noe som aldri kom til å skje over fire år. Sint fordi jeg legger håp i alt som kameratene til Robin forteller meg uten at det ligger noe i det. Sint fordi jeg ikke får til å være sånn jeg vil være, sint fordi jeg er sint, sint fordi babyer generelt spiser hele tiden, sint fordi jeg har vondt i puppen, sint fordi jeg er konstant sulten, sint fordi Robin tross alt er den beste pappaen Kasper kunne fått.

I am angry. Angry at the world, at myself, at everything. Totally pissed off, annoyed. I don’t know where it came from or how to let go, I am just angry, angry, angry. Mostly because of stupid choices in the past, talking years past. Stupidity and naivety. But I have never regretted keeping Kasper. Never. 

Advertisements