Ut på tur, aldri sur?

by Line

Bortsett fra et par gigantiske gnagsår var gårsdagens trilletur en skikkelig suksess, så jeg bestemte meg likesågodt for å gå en like lang tur i dag. Med tanke på at jeg ikke eier kondis (sånn helt seriøst; strøyk i gym på videregående) så må jeg si jeg er voldsomt stolt av å ha klart å gjennomføre tur på en drøy time to dager på rad. Med gnagsår. Humøret mitt er fortsatt på bånn, men når kroppen er fysisk sliten er det ikke mer ork igjen til at hodet kan bli psykisk slitent, så dette er en trend jeg håper jeg klarer å opprettholde. Jeg orker heller ikke å være like sint etter en tur som det, og jeg tror det er til alles beste.

Gårsdagens tur :)

Dagens..

Dessuten er det ikke noe som gir meg mer ro i sjela enn å vandre rundt hjemme, langs jorder og forbi skoger. Med kuer på den ene siden, sauer på den andre, og naboens kanin sprettende rundt i gata. Så er det helt klart en selvfølge med spanske klisse-sanger på øret, da er det bare å gå og sørge for å ikke stoppe før man er hjemme igjen. Da stopper beina nemlig, og vil ikke starte igjen på en god stund.

Men til syvende og sist er jeg bare sint fordi jeg aldri har følt meg så sårbar og såret før.

Been out walking these two days, one hour each and I am proud. This girl failed gymnastics at school and has no breath at all, and with the positive outcome in my head after walking and walking – I must say it is so worth it. I hope I can keep up. 

Advertisements